.... er veldig lang tid når en savner noen!
I morgen har Tuva vært borte i 10 dager, og i morgen kommer hun hjem! Kjenner det kribler i magen, bare ved tanken på å få holde henne igjen, skravle med henne og bare være nær henne. Savnet henne masse, men samtidig kost meg over alt det hun har fått opplevd og gjort. Snakket med henne via Skype, og det er godt! Hun gjør grimaser inn i kameraet, forteller om venninner hun har blitt kjent med, sjonglering på sirkusskolen, bading, is ..... Herlig! <3
Det er jo først på fredag kveld hun skal bo hos meg, men fra i morgen ettermiddag av er hun i umiddelbar nærhet.
Ellers har det vært noen rolige dager, dels fordi "alle" har vært på ferie, og dels fordi kroppen har vært alt annet enn samarbeidsvillig. Denne "aleneheten", har medført til hyppige besøk på Asker Bibliotek, og mange lydbøker er blitt lånt og rippet inn på iPod (ja det er lovlig). Så har jeg en herlig samling av krim, humor, fiction, dokumentarer, sakprosa ... og mye mye mer. Litt velvilje fra kroppen nå, så kan jeg kanskje igjen starte opp med trening og stavene mine. Savner de lange turene jeg hadde, med lydbok på øret.
Den velvillige kroppen, derimot, lar vente på seg. Verken den eller jeg, samarbeider særlig godt om dagen. Mulig staheten er stor hos begge parter, men synes det er urettferdig at kroppen er staere enn meg. Behandlinger, sprøyter, tabletter, hvile og frustrasjon. Så inn i he...te lei! Ikke ser jeg noen umiddelbar ende på dette heller. Noe som gir en stor variasjon i mengde energi, humør og motivasjon.
I går kveld, derimot, var alt lagt til side, og verdens beste Trine kom på kveldsbesøk. Sushi, "helt grei" champagne og "helt grei" Chablis ble satt til livs. Noe susete, men fantastisk herlig! God kveld med prat, latter og kos. Hva er bedre enn en du kan snakke om alt til? <3
Samtidig som verdens beste, er verdens beste, kjenner jeg veldig på om en annen god venn - faktisk er en god venn :-/ Ting er blitt sagt, videreformidlet og gjort - som i mine øyne, ikke er ok. En fortrolighet, jeg trodde var der, har kanskje aldri vært der ... og det gjør vondt å tenke på. Det er vanskelig å akseptere at jeg har tatt så feil av en person. Ikke fordi jeg ikke kan gjøre feil - for det VET jeg at jeg kan. Men fordi, jeg stolte så blindt fordi det føltes riktig ... skaper masse tanker ...
Shit happens ... skulle bare ønske det gjorde mindre vondt!
Til neste gang - ta vare på deg selv!
Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar