Så hva skjer´a?

Vel, i skrivende stund, er det et skikkelig regnskyll utenfor døren her. Svære regndråper som kommer i rasende fart. Det er varmt ute og det gir litt sommerstemning over å se folk løpe inn under markiser for å unngå dråpene. Slik var det jeg husket Oslo, da jeg var liten. Sol, sommer, varmt og plutselige regnskyll som var over på noen minutt. Nå kan vi vel ikke skryte på oss korte regnskyll her om dagen, men hva gjør vel det? Det er varmt ute, og regn skader normalt ikke folk. Været får en gjort veldig lite med, så jeg orker faktisk ikke engasjere meg over for mye/lite sol og for lite/mye regn.

Da stoppet det å regne gitt ... C")

Så, hva har skjedd det siste halve året da? Mye, lite og ingenting. Viktige, ubetydelige og triste ting. Det har derimot ikke gått en eneste dag tror jeg, uten at jeg har ledd over noe! Jeg har siden nyttår, vært daglig leder for butikken Fix Idé. En kjempespennende, kreativ og til tider utfordrende jobb. Jeg har fått lov til å sett mitt preg på butikken, og frie tøyer til gjøre som jeg vil, innenfor rimelighetens grenser. Et lite, men overfylt bakrom er blitt organisert, det samme er lageret i kjelleren, arbeidsbenkene i butikken - og selvfølgelig hyllene. Jeg har, med å være i denne butikken, fått tilbake lysten til å være kreativ, og det er ikke få kort som er blitt laget. Jeg har også tilegnet meg veldig mye kunnskap om kunstmateriell, malemetoder og bruksområder. Og jeg begynt å leke meg litt med oljemaling. Moro å jobbe med! Jeg har også fått et ønske om å lære meg å tegne på frihånd, så jeg håper at det med tid og stunder kan passe å ta et skikkelig tegnekurs.

Dessverre, er det blitt slik at jeg må slutte som daglig leder, da kroppen ikke klarer å fungere med så mye ståing per dag :-( Jeg synes det er veldig trist, da jeg liker veldig godt å være i butikken, handle inn varer, lære mye om kunstmaterialer, perler, formingsprodukter ... og ikke minst bli inspirert av alle kundene som kommer innom. Samtidig kjenner jeg det skal bli utrolig godt å ta litt hensyn til meg selv og helsen min. Et nederlag ja, å ikke mestre - men jeg kan i alle fall si til meg selv at jeg i det minste prøvde. En slags trøst i alle fall. Hva jeg nå skal gjøre vet jeg ikke, bortsett ifra å ikke presse ledd og muskler mer enn nødvendig. Å innse at det ikke alltid fins medisiner som kurerer er en ting, å akseptere det en annen - og ingen av delene er jeg særlig god på.

I løpet av disse månendene, har jeg også gått fra å ha en mamma, til å planlegge meg mentalt på en begravelse, til igjen å ha en mamma. Psykisk, en helvetes berg- og dalbane, og den er ikke over ennå. Fysisk, en lang periode der jeg ikke kunne ta hensyn til meg selv. Kjøreturer opp og ned fra Trondheim, med og uten Tuva. Mamma er friskere, men det er ikke nødvendigvis en garanti.

Jeg bor fremdeles i 1. etasje, i det huset jeg en gang bodde i. En situasjon, jeg tror Tuva er mestvinnende på - og som er det viktigste over alt på jord! Det går, og det funker, men overhode ikke noen optimal løsning. På en annen side, hvor ellers kan jeg bo i Tuvas skolekrets? Der relativt små rekkehusleiligheter går for over 4 millioner, kan en se langt etter noe eget sted å bo, som alenemor - og snart arbeidsledig (igjen). Jeg tror jeg er ganske flink til å gjøre det beste ut av situasjonen, og innimellom lykkes jeg ... c")

Skjer det ikke noe positivt? Jo MASSE! Tuva er et eneste lykketroll, som gjør meg glad bare ved å tenke på henne. Hun er smart, flink og verdens beste C") Hun trener Capoeira (brasiliansk kampsport) og går på svømmetrening. Det er nå snart 2 år siden hun lærte og svømme - og det jeg ikke rent lite stolt over. Tuva er supersosial, og blir veldig fort kjent med nye barn - en god egenskap! Hun er omtenksom, sta og, i perioder, en skikkelig sinnatagg. På mange måter kjenner jeg meg igjen i mye av det Tuva er og gjør. Moro (og mindre moro innimellom) å møte seg selv i døren ...

Noen sier at det er i motbakker det går oppover ... jeg er kanskje enig, men en ting er i alle fall sikkert - det er i motbakker en finner ekte venner! Mine to (kanskje tre) beste venner har jeg funnet i løpet av de siste 2 årene, og uten de hadde jeg vært veldig alene. De er alltid kun en telefon unna, og det er godt å vite at jeg også kun er en telefon unna de. Venner som også har sine skygger å kjempe imot, gjør at en lettere kan innrømme sine egne frykter og tristheter. Utrolig glad i de, og kan aldri få fortalt de det ofte nok!

Til neste gang - ta vare på deg selv!
Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away.